2022 Historien om Rutebillaget Balestrand Auto L/L
Balestrand Auto ble etablert høsten 1938 som en direkte fortsettelse av Balestrand Skysslag, som var stiftet 1929. Hensikten var å drive overland-, skyss-, drosje- og rutebilkjøring, blant annet på bakgrunn av at Gaularfjellet ville åpne desember 1938 og Sognefjellet ville være åpent for vanlig kjøring fra 1939. Selskapet kunne normalt ha valgt ordet Billag i navnet, men dette ordet var allerede opptatt av Balestrand Billag som var stiftet 1936 i forbindelse med bygging av Gaularfjellsvegen, med det formål å drive anleggstrafikk med lastebiler på veien.
Det ble tegnet aksjer i det nye selskapet både i Balestrand, Vetlefjorden, Vangsnes og Grinde. Det ble tegnet 227 aksjer med 163 aksjeeiere. Aksjene var pålydende kr 50. Det kom dermed inn over 11000 kroner, og dette gjorde det mulig å gå til innkjøp av tre brukte syvsetere. Det ble kjøpt inn en Buick 1930 modell til kr 2000 fra B A Berge & Co, med registreringsnummer S-614. Den hadde tidligere vært drosje i Asker. Det ble videre kjøpt en Studebaker President Limousine 1929 modell fra Sørensen & Balchen for kr 2600, registrert på S-613. Det ble også kjøpt en Dodge 1936 modell, en såkalt Strømmen Dodge som betyr at den er montert i Norge på Strømmens Verksted utenfor Oslo. Prisen på Dodgen var kr 5.500. Bilen ble registrert på S-612. Dodgen hadde sannsynligvis tidligere gått i rute Stryn-Grotli-Øye for Kolbjørn Visnes i Stryn. Gamle registreringskort for disse bilene ligger på Statsarkivet i Bergen.
Arkivet til Balestrand Auto finnes på Fylkesarkivet for Sogn og Fjordane og er det første private arkivet som er innlevert der. Dette skjedde i 1987. Dessverre har ikke Fylkesarkivet notert seg hvem som leverte inn arkivet.
Fra arkivet går det frem at første driftsåret 1939 var et godt år. Bilene var hentet i Oslo av Andreas Forthun i Lærdal og skipet til Balestrand med en kostnad på kr 100 pr bil. Sjåførene skulle ha luemerke med initialene «BA». Billaget hadde konsesjon til å kjøre over Gaularfjellet og Sognefjellet. Bilene kjørte til sammen over 17000 km det første driftsåret og fraktet 2844 passasjerer. Driftsoverskuddet ble kr 712,98. Dette betyr at da krigen kom i 1940, hadde billaget tre fullt betalte biler samt penger på bok. Det ville derfor vært mulig å beholde bilene selv om det kunne bli lite kjøring i krigsårene.
Det fremgår av opplysninger i arkivet at tyskerne rekvirerte Studebakeren og at den skulle leveres i Vetlefjorden en avtalt dag. Den gang måtte man ta ferge mellom Balestrand og Vetlefjorden. De reiste inn med bilen og ventet hele dagen, men det kom ingen og hentet den. Om kvelden tok de fergen tilbake med bilen og hørte aldri noe mer om den saken. Imidlertid ble det i 1943 rekvirert et bildekk med slange av tyskerne, og dette skulle sendes til bilforretningen Brødrene Wigand i Bergen. Dette ble betalt med kr 197 for dekket og kr 29 for slangen. Dette var faktisk et skikkelig oppgjør.
Det var nesten ingen kjøring under krigen. Det ble imidlertid noe kjøring etter at de fikk en liten bensinkvote. Selskapet klarte seg likevel under hele krigen fordi det var små utgifter når bilene sto i ro. Så i 1945 ble det starte opp med litt mer kjøring. Billaget fikk bensinkvote så de kunne holde en til to biler i drift. I arkivet ligger en klage på at det ikke var bil i Vetlefjorden. Denne blir besvart med at bilen hadde vært på verksted, men at den nå var tilbake. Det var for det meste Eirik Grøneng og Bjørn Geithus som deltok i driften av selskapet. I turistsesongen var det også ansatt leiesjåfør som bodde på hybel i Balestrand. I 1946 ble Dodgen satt inn i Rutekjøring, mens Studebakeren ble stasjonert på Vangsnes. Buicken var forbeholdt Sognefjellet og hadde stasjon på Grinde, dette ifølge opplysninger i arkivet samt historie fortalt av Ola Grøneng (Olemann, sønn til Eirik).
I ung alder var jeg fasinert over de gamle åpne kjøretøyene som ofte gikk som russebiler i Bergen. Og da jeg fikk eget bilsertifikat, begynte jakten etter en typisk skyssbil, en stor syvseter. Dette brakte meg også til Balestrand i 1968 der jeg fikk høre at en slik bil var demontert på Grøneng. Kanskje det fantes noen deler etter den? Ved nærmere øyesyn viste det seg at det meste av karosseriet var der og mye annet. Jeg overtok etter hvert delene og skaffet de deler som manglet fra andre tilsvarende biler. Buick var en svært vanlig bil i skyss og drosjetrafikk, og jeg fant deler blant annet i Jølster, Fjærland og Eidfjord. Det ble fortalt at bilen hadde vært utstyrt med vintertopp, og det viste seg at denne sto på låven til Bjørn Geithus (den tidligere låven bak den nedlagte bensinstasjonen). Vintertoppen ble hentet for å være mal for karosseriet og er tatt vare på. Arbeidet med å gjenoppbygge biler var tidkrevende, men i 1991 kunne den taes i bruk. Siden den gang har den vært på tur til Kirkenes i nord og Odense i sør. Etter at jeg kjøpte hus i Balestrand i 2010 står den parkert der og brukes litt om sommeren.
Jeg har lenge vært på jakt etter et originalbilde av Buicken, og en dag kom tidligere lensmann Jens K. Ese på døren og viste meg et bilde som han mente var av Buicken, tatt ca. 1947. Men bildet er av Studebakeren med nummer S-613. Jens fortalte at han hadde hatt en tante som var enke i ung alder og hadde enkepensjon. En gang i året leide hun en av bilene til Balestrand Auto og tok med seg slekt og venner på tur. Bildet er fra en slik tur. Man kan telle minst 6 personer på bildet. Ellers viser bildet at bilen var utstyrt med rulletak som er rullet helt tilbake. Derfor faller det så mye lys inn i bilen. Bilen var opprinnelig en lukket limousin med rute mellom for og baksete, og hadde tilhørt skipsreder Christensen i Larvik, reg.nr. Z-660. Man ser videre på bildet at bilen er slett og fin i karosseriet, og at dekkene har hvite sider og synes å være lite slitt.
Da veien mellom Balestrand og Vetlefjorden ble åpnes for kjøring, endret trafikkbehovet seg, og omsetningen avtok. I tillegg begynte bilene å bli slitt og utgiftene økte, samt man fikk konkurranse fra Firda Billag og Sogn Billag. Driften av Balestrand Auto ble avsluttet 20 oktober 1954. Det ligger et brev i arkivet fra 1954 der en aksjeeier meddeler at de kjøpte noen aksjer i 1938 og lurer på om de noen gang vil få noe igjen for aksjene. Selskapet svarer at nå skal driften opphøre, og de få midlene som er i selskapet vil gå med til å dekke gjenstående utgifter. Så det blir nok ingenting til aksjeeierne.
Studebakeren ble solgt og det er ingen spor etter hvor den tok veien. Det eneste vi kjenner til er at Roar Grøneng har et av de originale nummerskiltene S-613. Buicken ble overdratt til Eirik Grøneng som vederlag for tjenester. Den ble demontert av sønnen Olemann, som brukte noen av delene til å lage en to-hjulstraktor i 1956. Denne finnes på gården fremdeles. Dodgen ble solgt til Sigurd Farnes og var i drift til tidlig på 60 tallet. Det eksisterer kanskje noen deler etter den.
Buicken har jeg meldt inn som kulturminne til kommunen. Det var en større artikkel om bilen i Sogn Avis 11.september 2010.
Olemann fortalte en gang jeg besøkte han på Helsetunet at Andraes Linde hadde vært sjåfør på Buicken. Jeg ringte senere til Andreas, og først kunne han ikke huske noe særlig, Han mente det var så lenge siden. Men etter hvert som praten gikk, begynte han å huske mer og mer. Han hadde vært sjåfør i 1947 da det var «Landsungdomsstevne» i Balestrand. Det ble et forferdelig regnvær og stevnet måtte avbrytes. Andreas fikk oppdrag med å kjøre folk tilbake til gårdene de skulle overnatte på, og kjørte folk med Buicken til langt på kveld. Til slutt i samtalen sa han at det var den beste bilen han hadde kjørt!!. Ved en senere anledning oppsøkte jeg Andreas og fikk tatt bildet. Han var da 92 år og kjørte fremdeles bil. Han stilte seg opp ved bilen som den mest selvfølgeligste ting i verden og stilte ingen spørsmål om den. Det var jo den gamle Buicken! Bildet er tatt i 2004.